Opplysningsplikt til barnevernet

Opplysningsplikten til barnevernet er regulert i helsepersonelloven § 33. Den pålegger alt helsepersonell å melde fra til barneverntjenesten på eget initiativ, uten hinder av taushetsplikt, når det foreligger bestemte vilkår.

Plikten utløses når du har «grunn til å tro» at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved daglig omsorg, annen alvorlig omsorgssvikt, har alvorlig sykdom eller skade uten behandling, viser alvorlige atferdsproblemer, eller er utsatt for menneskehandel.

Opplysningsplikten er personlig og selvstendig. Det betyr at selv om en kollega også har observert noe, har begge en individuell plikt til å melde. Du kan ikke anta at noen andre tar seg av det.

Det er viktig å skille opplysningsplikten fra opplysningsretten (hpl. § 23 nr. 4). Opplysningsretten gir deg lov til å melde bekymring som ikke når terskelen for alvorlig omsorgssvikt, men du er ikke pliktig til det. Opplysningsplikten gjelder bare de alvorlige situasjonene beskrevet i § 33.

Unnlater du å melde når vilkårene er oppfylt, kan det føre til tilsynssak fra Helsetilsynet. Statistikk viser at helsevesenet står for bare 7 % av alle bekymringsmeldinger, noe som tyder på underrapportering.

Under en rutinekonsultasjon observerer fastlegen at et barn på 6 år har uforklarlige brannskader på underarmene. Barnet virker redd og unnvikende. Fastlegen har «grunn til å tro» at barnet utsettes for mishandling, og opplysningsplikten utløses. Fastlegen dokumenterer observasjonene, sender en skriftlig bekymringsmelding til barneverntjenesten, og vurderer om avvergeplikten (straffeloven § 196) også gjelder.