Diagnose

Differensialdiagnose

Alternative diagnoser som må vurderes og eventuelt utelukkes når en pasient presenterer med symptomer som kan ha flere årsaker.

Forklaring

Differensialdiagnose (ofte forkortet diff.diag. eller DD) er systematisk vurdering av alle mulige diagnoser som kan forklare pasientens symptomer og funn. Det er en sentral del av den diagnostiske prosessen der legen veier sannsynligheten for ulike tilstander opp mot hverandre.

Differensialdiagnostisk tenkning starter med symptomene og vurderer: vanlige årsaker (det vanlige er vanligst), alvorlige årsaker som må utelukkes (røde flagg), og sjeldnere tilstander som passer med symptombildet.

Ved for eksempel brystsmerter kan differensialdiagnosene inkludere: hjerteinfarkt, angina pectoris, lungeemboli, pneumothorax, muskel-/skjelettplager, reflux, og angst. Hvilke som utredes avhenger av symptombilde, risikofaktorer og funn.

For leger er eksplisitt dokumentasjon av differensialdiagnoser viktig. Det viser at du har tenkt bredt og vurdert alternativer. Ved senere gjennomgang av journalen er det verdifullt å se hvilke diagnoser som ble vurdert og hvorfor de ble bekreftet eller avkreftet.

God differensialdiagnostikk beskytter også mot feil. Ved å systematisk vurdere alvorlige tilstander reduseres risikoen for å overse noe viktig. "Hva kan dette være som jeg ikke må overse?" er et nyttig spørsmål.

Viktige punkter

Alternative diagnoser som vurderes
Starter med vanlige og alvorlige årsaker
Innsnevres gjennom utredning
Dokumentasjon viser klinisk resonnement
Beskytter mot diagnostiske feil

Eksempel fra praksis

En 45 år gammel kvinne kommer med akutt hodepine. Fastlegen noterer differensialdiagnoser: tensjonshodepine (vanligst), migrene (tidligere episoder), sinusitt (forkjølelsessymptomer), subaraknoidalblødning (må utelukkes). Nevrologisk us. er normal, ingen nakkestivhet. Sannsynlig tensjonshodepine, men pasienten informeres om alarmsymptomer.

Vanlige spørsmål

Hvor mange differensialdiagnoser bør man vurdere?

Det varierer med symptombildet. Viktigst er å inkludere vanlige årsaker og alvorlige tilstander som må utelukkes. Ofte er 3-5 differensialdiagnoser et rimelig utgangspunkt. Ved uklare symptomer kan listen være lengre.

Skal differensialdiagnoser dokumenteres i journalen?

Det er god praksis å dokumentere viktige differensialdiagnoser, særlig alvorlige tilstander du har vurdert og utelukket. Dette viser din kliniske tankegang og er verdifullt ved senere gjennomgang.

Hva er forskjellen på differensialdiagnose og bidiagnose?

Differensialdiagnose er alternative forklaringer som vurderes under utredning. Bidiagnose er tilleggsdiagnose som pasienten faktisk har ved siden av hoveddiagnosen. Differensialdiagnose er del av prosessen, bidiagnose er resultatet.