Hypertensjon (høyt blodtrykk)

Hypertensjon (arteriell hypertensjon) er vedvarende forhøyet blodtrykk, definert som systolisk blodtrykk ≥140 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk ≥90 mmHg ved gjentatte målinger. Det er den vanligste kroniske tilstanden i norsk allmennpraksis og en av de viktigste modifiserbare risikofaktorene for hjerte- og karsykdom.

I ICPC-2 brukes K86 (Hypertensjon ukomplisert) og K87 (Hypertensjon med organskade). De fleste tilfeller (>90%) er primær (essensiell) hypertensjon uten identifiserbar årsak. Sekundær hypertensjon bør mistenkes ved unge pasienter, behandlingsresistens eller brå debut.

Behandlingen starter med livsstilsendringer: saltreduksjon, vektreduksjon, fysisk aktivitet og redusert alkoholinntak. Ved utilstrekkelig effekt eller høy kardiovaskulær risiko startes medikamentell behandling, vanligvis med ACE-hemmer/ARB, kalsiumantagonist eller tiaziddiuretika. Behandlingsmål er generelt <140/90 mmHg.

For fastleger er hypertensjon sjelden en direkte årsak til sykmelding, men er viktig som komorbiditet i NAV-dokumentasjon. Hypertensjon med organskade (nyresvikt, hjertesvikt, retinopati) kan bidra til samlet funksjonsnedsettelse. Ved henvisning til spesialist for hypertensjon med organskade, dokumenter blodtrykksverdier, medikamentell behandling og eventuelle endorganskader.

En 55 år gammel lastebilsjåfør oppdages med blodtrykk 165/100 ved helseattest for førerkort. Fastlegen starter med livsstilsråd og kontrollmålinger. Etter 3 måneder er blodtrykket fortsatt 155/95, og det startes ACE-hemmer. I helseattesten dokumenteres at hypertensjon er under behandling og kontroll. Pasienten har også diabetes type 2 — i en eventuell NAV-erklæring ville hypertensjon med tidlig nyreskade dokumenteres som bidiagnose.