Fastlegeordningen

Fastlegeordningen ble innført i Norge 1. juni 2001 og gir alle som er bosatt i en norsk kommune rett til å stå på liste hos en fastlege. Per i dag har over 99 % av befolkningen en fastlege. Ordningen er regulert i fastlegeforskriften og finansieres gjennom en kombinasjon av per capita-tilskudd, refusjoner fra Helfo og egenandeler fra pasienter.

Fastlegen har et listeansvar som innebærer plikt til å gi innbyggerne på listen allmennlegetjenester, inkludert undersøkelse, behandling, henvisning, sykmelding og utstedelse av attester og legeerklæringer. Fastlegen fungerer som portvakt til spesialisthelsetjenesten og koordinator for pasientens helsetjenester.

Ordningen er under press. Mange kommuner sliter med å rekruttere fastleger, og listene har vokst. Gjennomsnittlig listelengde er rundt 1 000 pasienter, men mange leger har betydelig lengre lister. Regjeringen har iverksatt tiltak for å styrke ordningen, blant annet med økt basistilskudd og reduserte lister.

For trygdemedisinsk arbeid er fastlegeordningen viktig fordi fastlegen kjenner pasienten over tid og har tilgang til hele sykehistorien. Dette gir et unikt grunnlag for å vurdere funksjonsnivå, behandlingsforløp og prognose i legeerklæringer til NAV og andre instanser.

En pasient med nyoppstått brystsmerte kontakter sin fastlege. Fastlegen tar EKG, blodprøver og gjør en klinisk vurdering. Basert på funnene henviser hun pasienten til kardiolog for videre utredning. Fastlegen har tilgang til pasientens fulle sykehistorie og kan vurdere funnene i kontekst av tidligere sykdommer og medikamenter.