Funksjonstap

Funksjonstap refererer til varig eller langvarig tap av fysiske, kognitive eller psykiske funksjoner som følge av sykdom eller skade. Begrepet brukes i medisinsk, forsikringsmessig og trygdemedisinsk sammenheng som grunnlag for å vurdere erstatning, invaliditetsgrad og rett til ytelser.

Funksjonstap skiller seg fra funksjonsnedsettelse ved at det typisk beskriver et mer permanent og målbart tap. Mens funksjonsnedsettelse kan være midlertidig og varierende, brukes funksjonstap gjerne om varige endringer — for eksempel tap av bevegelighet i et ledd, tap av syn på ett øye, eller varig kognitiv svekkelse etter hodeskade.

I forsikringssammenheng er funksjonstap grunnlaget for beregning av erstatning. Forsikringsselskaper bruker egne invaliditetstabeller som angir erstatningsprosent for ulike typer funksjonstap. I NAV-sammenheng dokumenteres funksjonstap i legeerklæringer som grunnlag for vurdering av menerstatning og uføretrygd.

For fastleger er det viktig å dokumentere funksjonstap presist. Beskriv den konkrete funksjonen som er tapt, graden av tap (delvis eller fullstendig), og hvordan tapet påvirker dagligliv og arbeidsevne. Bruk objektive mål der det er mulig — for eksempel leddbevegelighet i grader, gripestyrke i kilo, eller gangdistanse i meter.

Funksjonstap skal ideelt sett vurderes når tilstanden er stabilisert, det vil si at ytterligere bedring ikke forventes med behandling. Prematur vurdering kan gi et feilaktig bilde av det varige funksjonstapet.

En pasient med korsbåndskade i kneet har gjennomgått operasjon og rehabilitering. Etter 18 måneder er tilstanden stabil med 15 graders redusert fleksjon og vedvarende instabilitet ved vridning. Fastlegen dokumenterer funksjonstapet med leddmål og funksjonstester. Ortopeden fastsetter medisinsk invaliditet basert på det dokumenterte funksjonstapet.