Funksjonsnedsettelse

Funksjonsnedsettelse beskriver redusert evne til å utføre aktiviteter og delta i livssituasjoner på grunn av helseproblemer. Begrepet brukes i medisinsk, juridisk og trygdemedisinsk sammenheng og er sentralt i vurderingen av arbeidsevne og rettigheter.

Verdens helseorganisasjons klassifikasjon ICF (International Classification of Functioning, Disability and Health) definerer funksjon langs tre dimensjoner: kroppsfunksjoner og -strukturer, aktiviteter, og deltakelse. Funksjonsnedsettelse kan oppstå på alle tre nivåer — for eksempel kan en ryggskade gi smerter (kroppsfunksjon), redusert evne til å løfte (aktivitet) og vansker med å utføre arbeid (deltakelse).

I NAV-sammenheng er funksjonsnedsettelse et nøkkelbegrep. For å ha rett til ytelser som AAP eller uføretrygd må man dokumentere funksjonsnedsettelse som følge av sykdom, skade eller lyte. NAV vurderer funksjon, ikke bare diagnose — det er mulig å ha samme diagnose men ulik grad av funksjonsnedsettelse.

For leger er det viktig å beskrive funksjonsnedsettelsen konkret og presist i erklæringer og sykmeldinger. Vage beskrivelser som «pasienten fungerer dårlig» er utilstrekkelige. I stedet bør legen beskrive hva pasienten kan og ikke kan gjøre i dagliglivet og i arbeid, og hvordan helseproblemet begrenser spesifikke aktiviteter.

Funksjonsnedsettelse er ikke statisk — den kan variere over tid med behandling, rehabilitering og tilrettelegging. Legen bør derfor også vurdere prognose og potensial for bedring.

En pasient med revmatoid artritt har funksjonsnedsettelse på flere nivåer. Kroppsfunksjon: smerter og hevelse i fingerledd. Aktivitet: kan ikke gripe små gjenstander, problemer med å kle seg. Deltakelse: klarer ikke finmotorisk arbeid som elektriker. Fastlegen beskriver alle nivåene i legeerklæringen og anbefaler ergoterapivurdering for å kartlegge tilretteleggingsmuligheter.