Funksjonsdiagnose

Funksjonsdiagnose er en diagnostisk tilnærming der fokus ligger på pasientens funksjonsevne og funksjonsbegrensninger, snarere enn på en spesifikk patologisk årsak. Tilnærmingen er særlig relevant i allmennpraksis, der mange pasienter har symptomer uten klart påvisbar sykdom.

I ICPC-2 klassifikasjonssystemet er mange koder funksjonsdiagnoser eller symptomdiagnoser — for eksempel L03 (Ryggsymptomer), A04 (Slapphet/tretthet) og P02 (Nervøsitet). Disse kodene beskriver pasientens plager uten å forutsette en spesifikk etiologi, og er ofte den mest ærlige og presise diagnosen i allmennpraksis.

Funksjonsdiagnostisk tilnærming innebærer å kartlegge hva pasienten kan og ikke kan gjøre, hvordan symptomene påvirker dagligliv og arbeid, og hvilke tiltak som kan bedre funksjonen. Dette er ofte mer klinisk nyttig enn å lete etter en biomedisinsk «forklaring» som kanskje ikke finnes.

I NAV-sammenheng kan funksjonsdiagnoser være utfordrende fordi systemet tradisjonelt er sykdomsorientert. Likevel legger NAV stadig mer vekt på funksjonsvurdering fremfor diagnoselisting. En grundig beskrivelse av funksjonsnedsettelsen er viktigere enn en prestisjefull diagnose for å dokumentere arbeidsevne.

For leger betyr funksjonsdiagnostikk at man anerkjenner usikkerhet der den finnes, og fokuserer behandlingen på å bedre funksjon fremfor å «finne årsaken» for enhver pris. Dette er i tråd med biopsykososial tenkning og evidensbasert allmennpraksis.

En 35-åring med 6 måneders diffuse muskelsmerter, tretthet og konsentrasjonssvikt uten avvikende prøvesvar. Fastlegen stiller funksjonsdiagnose L18 (Muskelsmerter) og A04 (Slapphet). I stedet for å henvise til flere spesialister for å «finne årsaken», fokuserer legen på å kartlegge funksjonsnedsettelsen og starte behandling rettet mot å bedre funksjonen: gradert aktivitet, søvnhygiene og stressmestring.