Komorbiditet vs. multimorbiditet

Komorbiditet og multimorbiditet er to begreper som begge handler om samtidig forekomst av flere sykdommer, men med viktige forskjeller i perspektiv og klinisk anvendelse.

Komorbiditet refererer til tilleggssykdommer som forekommer hos en pasient i tillegg til en definert indekssykdom (hovedsykdom). Begrepet brukes typisk i spesialistmedisin der man ser på en spesifikk tilstand og dens tilleggssykdommer. For eksempel: diabetes som komorbiditet til depresjon. Fokuset er på hvordan tilleggssykdommen påvirker den primære tilstanden.

Multimorbiditet beskriver tilstedeværelsen av to eller flere kroniske sykdommer hos samme pasient, uten å rangere én som viktigere enn andre. Begrepet er mer brukt i allmennmedisin, der fastlegen behandler hele pasienten med alle sine tilstander. Multimorbiditet er særlig vanlig hos eldre — over 60 prosent av personer over 65 år har to eller flere kroniske tilstander.

For fastleger er multimorbiditetsperspektivet viktig fordi det anerkjenner kompleksiteten i å behandle pasienter med flere samtidige tilstander. Behandlingsretningslinjer er ofte utviklet for enkeltsykdommer og kan gi motstridende anbefalinger ved multimorbiditet. Polyfarmasi, interaksjoner og prioritering av behandlingsmål er sentrale utfordringer.

I NAV-sammenheng er begge begrepene relevante. Komorbiditet dokumenteres med bidiagnoser i sykmeldinger og legeerklæringer. Multimorbiditet kan forklare hvorfor funksjonsnedsettelsen er større enn den enkelte diagnose skulle tilsi — summen av flere tilstander gir ofte større funksjonstap enn hver enkelt tilstand alene.

En 68-årig pasient har diabetes type 2, hypertensjon, korsryggsmerter og mild depresjon. I spesialistsammenheng sees diabetes som hovedtilstand med de andre som komorbiditeter. Fastlegen bruker multimorbiditetsperspektivet og ser alle fire tilstandene i sammenheng: depresjonen forverrer smerteopplevelsen, smertene reduserer fysisk aktivitet som forverrer diabetes, og polyfarmasi med 8 medisiner gir interaksjonsrisiko.