Svangerskapspenger

Svangerskapspenger er en ytelse fra NAV som erstatter arbeidsinntekt for gravide som ikke kan fortsette i jobben fordi arbeidsmiljøet utgjør en fare for det ufødte barnet. Ordningen er regulert i folketrygdloven § 14-4.

I motsetning til sykepenger er svangerskapspenger ikke knyttet til sykdom. Pasienten er frisk, men arbeidsforholdene er uforenlige med graviditeten. Typiske situasjoner er arbeid med kjemikalier, ioniserende stråling, tunge løft, smittefare eller nattarbeid.

For å ha rett til svangerskapspenger må den gravide ha vært i arbeid i minst fire uker og ha en årsinntekt på minst 0,5G. Arbeidsgiver må ha forsøkt tilrettelegging eller omplassering, og dette må være dokumentert som umulig.

Ytelsen dekker 100 prosent av inntekten opp til 6G, og NAV betaler fra første dag (ingen arbeidsgiverperiode). Svangerskapspenger varer fra den dagen arbeidet må stoppe og frem til tre uker før termin, da foreldrepengene overtar.

For leger er det viktig å skille mellom sykmelding og svangerskapspenger. Sykmelding krever at pasienten er syk. Svangerskapspenger gjelder friske gravide med farlig arbeid. Lege eller jordmor fyller ut del 1 av Arbeidstilsynets skjema 474b, som dokumenterer risikoen.

Selvstendig næringsdrivende gravide får også 100 prosent dekning ved svangerskapspenger, i motsetning til vanlige sykepenger der dekningen er 80 prosent uten tilleggsforsikring.

En gravid sykepleier i uke 14 jobber på en infeksjonsavdeling med smittefare. Arbeidsgiver har forsøkt omplassering til poliklinikk, men det er ingen ledige stillinger. Fastlegen fyller ut del 1 av Arbeidstilsynets skjema 474b og dokumenterer at smitterisikoen er uforenlig med svangerskapet. Arbeidsgiver fyller ut del 2 om at omplassering ikke er mulig. Den gravide søker NAV om svangerskapspenger og får innvilget ytelsen fra dag 1.