Medisin

Berettigelsesvurdering

Vurderingen av om nytten av en bildediagnostisk undersøkelse er større enn ulempene, og som må gjøres før undersøkelsen utføres.

Forklaring

Berettigelsesvurdering er kravet i strålevernforskriften § 39 om at medisinsk strålebruk bare er berettiget når den samlede diagnostiske eller terapeutiske nytten for individ og samfunn er større enn ulempene strålebruken medfører. Vurderingen skal gjøres på forhånd, i hver enkelt sak, ut fra den konkrete kliniske problemstillingen og pasientens helsetilstand.

Ansvaret er delt. Henvisende lege gjør den kliniske vurderingen av om undersøkelsen er nødvendig, og velger hvilken undersøkelse som best svarer på spørsmålet. Radiologen gjør en selvstendig vurdering av om undersøkelsen skal gjennomføres slik den er bestilt.

Strålevernforskriften § 42 knytter de to sammen: undersøkelsen kan bare gjøres etter henvisning fra helsepersonell med ansvar for og kompetanse til å følge opp pasienten, og henvisningen skal inneholde nok informasjon til at berettigelsen kan vurderes. En henvisning som bare oppgir ønsket undersøkelse, uten problemstilling og kliniske funn, gjør berettigelsesvurderingen umulig.

Ved særlig stråleintensive undersøkelser i ikke-akutte situasjoner skal berettigelsen vurderes av relevant medisinsk spesialist. Kravet om henvisning gjelder ikke for undersøkelser i screeningprogrammer.

Viktige punkter

Hjemmel: strålevernforskriften § 39 om berettigelse og § 42 om henvisning
Nytten for pasient og samfunn må være større enn ulempene
Vurderingen gjøres på forhånd og i hver enkelt sak
Henvisende lege og radiolog har hvert sitt selvstendige ansvar
Henvisningen må gi nok klinisk informasjon til at vurderingen kan gjøres

Eksempel fra praksis

En pasient ber om CT abdomen etter noen dagers diffuse magesmerter uten alarmsymptomer. Fastlegen vurderer at ultralyd svarer på spørsmålet uten stråledose, og henviser til ultralyd med beskrivelse av funn, varighet og hva undersøkelsen skal avklare.

Vanlige spørsmål

Hvem gjør berettigelsesvurderingen?

Både henvisende lege og radiolog. Henvisende lege vurderer om undersøkelsen er klinisk nødvendig og hvilken undersøkelse som passer. Radiologen gjør en selvstendig vurdering før undersøkelsen utføres.

Gjelder berettigelseskravet også for MR?

MR gir ingen ioniserende stråling, men MR-apparatur er godkjenningspliktig etter strålevernforskriften, og kravet om klinisk begrunnet henvisning gjelder. Avveiningen handler da om ressursbruk, ventetid og risiko for tilfeldige funn.

Hva skjer hvis henvisningen ikke gir grunnlag for vurderingen?

Radiologisk avdeling kan ikke avvise en mangelfull henvisning uten en form for vurdering. De skal forsøke å innhente tilleggsopplysninger fra henviser eller pasient. I praksis betyr det at henvisningen kommer tilbake til fastlegen.