Takster

Takster er standardiserte honorarsatser som bestemmer hva leger og annet helsepersonell får betalt for sine tjenester. I norsk allmennpraksis reguleres takstene gjennom normaltariffen, som forhandles årlig mellom Legeforeningen og staten.

Fastlegens inntekt består av tre hoveddeler: per capita-tilskudd (fast beløp per pasient på listen), egenandeler fra pasientene, og refusjonstakster fra Helfo. Takstene er knyttet til spesifikke aktiviteter: konsultasjoner, prosedyrer, laboratorieprøver, telefonkonsultasjoner, e-konsultasjoner og tidsbruk.

De viktigste takstene i allmennpraksis inkluderer konsultasjonstakst (2ad for vanlig konsultasjon), tidstakst (2cd for konsultasjoner over 20 minutter), prosedyretakster for spesifikke undersøkelser, og samarbeidstakster for dialogmøter og tverrfaglig samarbeid.

For fastleger er takstforståelse viktig for å sikre riktig inntekt og korrekt fakturering. Feil takstbruk kan føre til for lav inntekt, eller i verste fall krav om tilbakebetaling og sanksjoner fra Helfo ved kontroll. EPJ-systemene har innebygd takstlogikk, men legen må likevel kjenne hovedreglene.

Takstene revideres årlig og kan endres betydelig. Nye takster innføres for å stimulere ønsket atferd — for eksempel ble e-konsultasjonstakster innført for å fremme digital oppfølging. Fastleger bør holde seg oppdatert på takstendringer, for eksempel gjennom Legeforeningens informasjon.

En fastlege gjennomfører en 30-minutters konsultasjon med en pasient med diabetes. Legen bruker konsultasjonstakst (2ad), tidstakst (2cd for tid ut over 20 min), og laboratorietakst for HbA1c-prøve. EPJ-systemet beregner egenandel og Helfo-refusjon automatisk. Pasienten betaler egenandel, og resten refunderes fra Helfo via det elektroniske takstoppgjøret.