Tale til utkast

Tale til utkast er bruk av KI til å gjøre muntlig innhold om til et tekstutkast for dokumentasjon. Grunnlaget kan være en samtale mellom helsepersonell og pasient, eller et diktat der helsepersonellet selv sier hva som skal stå. Utkastet kan få overskrifter og kortere formuleringer, men må gjennomgås før det blir del av journalen.

Det er nyttig å skille mellom lyd, transkripsjon og notatutkast. Transkripsjonen er teksten fra talegjenkjenningen. Notatutkastet kan være en strukturert og forkortet versjon av den teksten. En feil kan oppstå i begge stegene. At transkripsjonen stemmer, betyr ikke alene at oppsummeringen har bevart alle relevante opplysninger.

Helsedirektoratet bruker tale til utkast i sitt [faktaark om trygg KI-støttet dokumentasjon](https://www.helsedirektoratet.no/normen/trygg-bruk-av-ki-i-dokumentasjon-av-helsehjelp-tale-til-utkast). Begrepet gjør skillet mellom utkast og ferdigstilt journal tydelig. Helsepersonellet beholder ansvaret for innholdet, og virksomheten må velge verktøy og arbeidsmåter som gjør forsvarlig bruk mulig.

Et utkast må gjengi det som faktisk ble sagt eller dokumentert. Legemiddelnavn, tall, negasjoner, tidspunkter og hvem opplysningene gjelder, er nyttige detaljer å kontrollere. Taushet om en undersøkelse gir ikke grunnlag for normale funn. En samtale om en mulig plan skal heller ikke bli til en besluttet plan uten at legen har oppgitt den.

Før kjøp kan arbeidsmåten prøves med en kollega og et fiktivt manus. Sammenlign transkripsjon, notat og eventuell overføring til journalsystemet. Ta med tiden som brukes på kontroll og retting. Testen viser hva som skjedde i det aktuelle oppsettet, og erstatter ikke avklaring av avtaler, databehandling eller lokale rutiner.

Fiktiv test: En lege dikterer at ingen endring er avtalt. Legen sjekker at opplysningen er bevart i både transkripsjon og notatutkast.