Rehabilitering

Rehabilitering i det norske helsevesenet er definert som tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Rehabilitering kan skje i spesialisthelsetjenesten (sykehus eller rehabiliteringsinstitusjoner), i kommunehelsetjenesten, eller som en kombinasjon. Kommunen har hovedansvaret for rehabilitering, men spesialisthelsetjenesten bistår ved behov for spesialisert kompetanse.

Det skilles mellom medisinsk rehabilitering, arbeidsrettet rehabilitering og sosial rehabilitering. Medisinsk rehabilitering fokuserer på å gjenopprette fysisk og kognitiv funksjon. Arbeidsrettet rehabilitering har som mål å bringe pasienten tilbake i arbeid. Sosial rehabilitering handler om deltakelse i dagligliv og samfunn.

For fastleger er rehabilitering et viktig virkemiddel i oppfølging av pasienter med langvarig sykdom eller skade. Legen har en koordinerende rolle ved å henvise til riktig rehabiliteringstilbud, følge opp rehabiliteringsplanen, og vurdere progresjon. NAV kan innvilge arbeidsrettet rehabilitering som del av AAP-oppfølgingen.

En individuell rehabiliteringsplan skal utarbeides for alle pasienter med behov for langvarig og koordinert rehabilitering. Pasienten har rett til individuell plan og koordinator i kommunen.

En 45-årig kvinne med hjerneslag har gjennomgått akuttbehandling og tidlig rehabilitering på sykehus. Hun har restlammelse i høyre arm og ordfinningsvansker. Fastlegen henviser til kommunal rehabiliteringstjeneste med fysioterapi, ergoterapi og logoped. Det utarbeides individuell plan med mål om å gjenvinne nok funksjon til å returnere til kontorjobb innen seks måneder.